2 / 6 - De har fått mye ut av sin Grand Prix-seier, denne uhøytidelige kvartetten fra Halden. Og her er de kjapt ute med ny plate, mens det fortsatt er ild i jernet. Både hva image og musikk angår er de dypt plantet i den sminkede puddelrocken fra siste halvdel av åttitallet. Wig Wam pøser på med falske strykere, hylende gitarer og hypermelodiøse allsangrefrenger med stjerner i øynene, og det føles omtrent som å få fem marsipankaker tvangsdyttet ned i magesekken. Det bisarre er hvordan menn rundt de førti får seg til å fremføre dette. Både musikken og ikke minst tekstene reflekterer en 12 år gammel pubertet-rammet gutts sjelsliv tilnærmet perfekt. Sant, også den delen av befolkningen fortjener sine kulturelle ambassadører, men da er det atskillig bedre investering å anskaffe Bon Jovis «Slippery When Wet», Van Halens «1984» og Def Leppards «Hysteria», heavypop-originalene Wig Wam fortvilt og uten hell prøver å kopiere.

Review by Thomas Talseth, VG
www.vg.no