Bergen Byavis [no]
- Hvordan er egentlig livet som bøddel? - Det er ganske så blodig, men jeg må innrømme at jeg trives. Jeg har nok en aldri så liten bøddel i meg og merker at jeg ikke alltid klarer å legge fra meg rollefiguren på scenen. Kona synes det er helt greit, men jeg får ikke lov til å legge meg med kostyme, he he. Jeg er så heldig at jeg har kunnet ta med meg familien til Seim. Dermed blir det både jobb og ferie på en gang.
- Har du noe forhold til «Which Witch» fra før? - Jeg fikk med meg konsertversjonen i Holmenkollen for en tid tilbake, men har aldri sett musikalen. Det er i grunnen bare bra. Jeg synes det er greit å stille med blanke ark. Det gjør at jeg kan konsentrere meg om å gi rollen mitt eget særpreg, uten å la meg påvirke av det som er gjort før.
- Hva tenker du om det å skulle hoppe etter Jahn Teigen? - I og med at jeg aldri har sett Teigen som bøddel, så vet jeg ikke hvordan han fremstod. Men, jeg har fått høre at jeg er mer Teigen enn Teigen selv. Det er forhåpentligvis et godt skussmål å ta med seg. For min del handler det imidlertid mest om å ikke tenke Teigen i det hele tatt. Jeg må finne min egen karakter. Jeg har tatt med meg visse trekk fra en av låtene vi fremfører med Wig Wam. I «Breaking all the rules» lever Glam ut sine heavy metall-sider og bruker for eksempel den samme svarte lenken med nagler som jeg har på meg i «Which Witch».
- Er du fornøyd med gjennomføringen så langt? - Det har gått veldig bra. Vi har hatt et takknemlig publikum å spille for. Alle ser ut til å være trollbundet av stemningen og av det som skjer på scenen. Selv ikke regnværet ser ut til å plage de fremmøtte. Jeg er stolt av å få lov til å være med på denne oppsettingen.
- Har du fått god kontakt med de andre som er med? - Jeg kjente ingen av dem fra før, men kan skrive under på at det er en god gjeng. Det er veldig sosialt. En slik miljøforandring er med på å utvide horisonten. Det er lærerikt og jeg føler at jeg utvikler meg selv. De lokale kreftene som er med på forestillingen har imponert meg. Bjørn Jensen er forresten en herlig fyr.
- Er det noe som ikke har gått helt etter planen så langt? - Alt har stort sett gått bra. Men, jeg har smertelig fått erfare hva kombinasjonen av parafin, svette, sminke og et stort bål kan gjøre med øynene. Under avslutningen av premiereforestillingen for en uke siden stod jeg litt for nær da bålet ble tent. Resultatet ble parafin i øynene og legebesøk dagen etter. Der ble det konstatert en gryende betennelse. Jeg gikk til og med glipp av premierefesten. Den eneste trøsten må være at Bøddelen fremstod som enda mer fryktinngytende med ekstra røde øyne hele helgen.
- Du har tidligere spilt i flere musikaler (blant annet «Ben Hur», «Hair» og «Chess»). Hvordan trives du som skuespiller? - Jeg begynner å kjenne musikalformen godt og digger den. Det vi holder på med i Wig Wam er jo i grunnen ikke så fryktelig langt unna. Du kan jo ikke akkurat kalle oss et normalt rockeband. Selv «Glam» har sine fryktinngytende sider og du skal ikke se bort i fra at disse kommer enda tydeligere fram etter at jeg har spilt rollen som bøddel her på Seim.
- Hvor lang tid bruker du på å gå fra Åge til bøddel? - Det tar en halvtimes tid fra første strek til ferdig bøddel. Jeg gjør hele jobben selv. Det er i grunnen ganske deilig å slippe alt stresset som oppstår når alle skuespillerne skal sminkes i låven i minuttene før stykket starter. Min oppladning består av tv-titting og avslapping. Rett før jeg skal på scenen legger jeg alle mine normale personlighetstrekk tilside og er bare bøddel. I og med at jeg ikke er på scenen så lenge, så er det ekstra viktig å være skikkelig tent og gi alt foran publikum.
- Du har jo en viss erfaring med sminke og utkledning i Wig Wam også. Å ha med seg beautybag i bagasjen er vel ikke særlig mandig? - Det gjelder å være mann nok for sin sminke vet du, he he. For oss som er oppvokst med Kiss er sminke en naturlig del av hverdagen. Wig Wam fant vel ikke opp kruttet, selv om vi gjør vår egen greie. Det er ikke til å stikke under en stol at vi ble sett på som homseikoner etter Grand Prix i 2005, men det er i grunnen helt greit.
- Hvor lang tid tar det å forvandle seg til «Glam»? - Det pleier å gå ganske kjapt. Rekorden på å forandre meg fra Åge til «Glam» er på fem minutter. Da hadde jeg ganske dårlig tid. Og puls på 190 etterpå.
- Det kan virke som at det er mange kvinner som har noe å lære her. Kan du røpe noen triks? - Det gjelder å kjenne trekkene i sitt eget ansikt. Jeg har nok en fordel i at jeg stort sett legger den samme sminken hver gang. Det blir jo en slags rutine i det. Men, hvis jeg har god tid, hender det jeg eksperimenterer litt.
- Hva betydde Grand Prix-deltakelsen i 2005 for Wig Wam og for din egen del? - Det var selvfølgelig det store gjennombruddet. Bandet ble dannet i 2001, men det var først etter seieren i den norske Grand Prix-finalen at folk virkelig fikk øynene opp for oss. Vi hadde ikke noe plateselskap i ryggen og Grand Prix var en unik mulighet til å kunne promotere bandet, helt gratis. Da vi ble invitert til audition i 2004, trodde jeg at det var en spøk. At juryen skulle ha noe å le av. Det endte imidlertid med at programleder Ivar Dyrhaug lå på kne og digget musikken. Vi kom på tredjeplass i den norske finalen, men hadde fått presentert oss. Året etter vant vi den norske finalen og kom på en respektabel 9. plass i Kiev.
- Hvilket forhold har du til Vestlandet og Bergen? - Jeg har gode minner fra utestedet Garveriet i Knarvik der vi spilte konsert i 2005. I sommer har jeg fått oppleve hva Seim har å by på. Det er ikke de beste shoppingmulighetene her og de har ikke 7-eleven. Men, den roen og den menneskelige varmen du finner her har gjort inntrykk på meg. Når det gjelder Bergen har jeg sagt det før, og sier det gjerne igjen: Det er den desidert vakreste byen vi har her i landet.
- Hva er det beste ved å være artist? - Det er friheten til å kunne legge opp sitt eget liv. I Wig Wam er vi så heldige at vi styrer alt selv. Når du klarer å få hobbyen din til å bli yrket ditt, da har du all grunn til å være lykkelig. Denne sommeren hadde jeg for eksempel lyst til å være bøddel på Seim. Det å kunne treffe mange spennende mennesker og å utfordre seg selv i ulike roller er også et privilegium.
- Og hva er det verste? - Det er aldri kjekt å være mye borte fra familien. Så lenge man er bundet til et plateselskap og en manager kan det fort bli mye. 2005 og 2006 var en eneste lang turné for vår del, men nå har vi heldigvis tatt skjeen i egne hender.
- Hva skjer utover høsten? - Neste helg skal jeg spille på en festival i Nottingham med Wig Wam. I midten av oktober skal vi delta på en festival i Tokyo i Japan sammen med blant annet Marilyn Manson og Black Sabbath. Vi kommer også til å holde noen konserter her i Norge, men skal ta det litt rolig. Vi jobber nemlig med en ny plate som kommer ut i februar. I tillegg har jeg et større prosjekt utenom Wig Wam. 17. oktober er det premiere på Queen-kabareten «The show must go on» i hjembyen Fredrikstad.
- Beskriv deg selv med tre ord? - Kreativ, snill og en mann som blir lett provosert. Jeg må legge til at jeg har blitt veldig flink til å telle til ti i det siste. Nå glemte jeg nesten en siste egenskap som også må tas med. Jeg er veldig distré.
Tekst: Erik Bentdal Støverud - Bergen Byavis 9. August 2007
- Har du noe forhold til «Which Witch» fra før? - Jeg fikk med meg konsertversjonen i Holmenkollen for en tid tilbake, men har aldri sett musikalen. Det er i grunnen bare bra. Jeg synes det er greit å stille med blanke ark. Det gjør at jeg kan konsentrere meg om å gi rollen mitt eget særpreg, uten å la meg påvirke av det som er gjort før.
- Hva tenker du om det å skulle hoppe etter Jahn Teigen? - I og med at jeg aldri har sett Teigen som bøddel, så vet jeg ikke hvordan han fremstod. Men, jeg har fått høre at jeg er mer Teigen enn Teigen selv. Det er forhåpentligvis et godt skussmål å ta med seg. For min del handler det imidlertid mest om å ikke tenke Teigen i det hele tatt. Jeg må finne min egen karakter. Jeg har tatt med meg visse trekk fra en av låtene vi fremfører med Wig Wam. I «Breaking all the rules» lever Glam ut sine heavy metall-sider og bruker for eksempel den samme svarte lenken med nagler som jeg har på meg i «Which Witch».
- Er du fornøyd med gjennomføringen så langt? - Det har gått veldig bra. Vi har hatt et takknemlig publikum å spille for. Alle ser ut til å være trollbundet av stemningen og av det som skjer på scenen. Selv ikke regnværet ser ut til å plage de fremmøtte. Jeg er stolt av å få lov til å være med på denne oppsettingen.
- Har du fått god kontakt med de andre som er med? - Jeg kjente ingen av dem fra før, men kan skrive under på at det er en god gjeng. Det er veldig sosialt. En slik miljøforandring er med på å utvide horisonten. Det er lærerikt og jeg føler at jeg utvikler meg selv. De lokale kreftene som er med på forestillingen har imponert meg. Bjørn Jensen er forresten en herlig fyr.
- Er det noe som ikke har gått helt etter planen så langt? - Alt har stort sett gått bra. Men, jeg har smertelig fått erfare hva kombinasjonen av parafin, svette, sminke og et stort bål kan gjøre med øynene. Under avslutningen av premiereforestillingen for en uke siden stod jeg litt for nær da bålet ble tent. Resultatet ble parafin i øynene og legebesøk dagen etter. Der ble det konstatert en gryende betennelse. Jeg gikk til og med glipp av premierefesten. Den eneste trøsten må være at Bøddelen fremstod som enda mer fryktinngytende med ekstra røde øyne hele helgen.
- Du har tidligere spilt i flere musikaler (blant annet «Ben Hur», «Hair» og «Chess»). Hvordan trives du som skuespiller? - Jeg begynner å kjenne musikalformen godt og digger den. Det vi holder på med i Wig Wam er jo i grunnen ikke så fryktelig langt unna. Du kan jo ikke akkurat kalle oss et normalt rockeband. Selv «Glam» har sine fryktinngytende sider og du skal ikke se bort i fra at disse kommer enda tydeligere fram etter at jeg har spilt rollen som bøddel her på Seim.
- Hvor lang tid bruker du på å gå fra Åge til bøddel? - Det tar en halvtimes tid fra første strek til ferdig bøddel. Jeg gjør hele jobben selv. Det er i grunnen ganske deilig å slippe alt stresset som oppstår når alle skuespillerne skal sminkes i låven i minuttene før stykket starter. Min oppladning består av tv-titting og avslapping. Rett før jeg skal på scenen legger jeg alle mine normale personlighetstrekk tilside og er bare bøddel. I og med at jeg ikke er på scenen så lenge, så er det ekstra viktig å være skikkelig tent og gi alt foran publikum.
- Du har jo en viss erfaring med sminke og utkledning i Wig Wam også. Å ha med seg beautybag i bagasjen er vel ikke særlig mandig? - Det gjelder å være mann nok for sin sminke vet du, he he. For oss som er oppvokst med Kiss er sminke en naturlig del av hverdagen. Wig Wam fant vel ikke opp kruttet, selv om vi gjør vår egen greie. Det er ikke til å stikke under en stol at vi ble sett på som homseikoner etter Grand Prix i 2005, men det er i grunnen helt greit.
- Hvor lang tid tar det å forvandle seg til «Glam»? - Det pleier å gå ganske kjapt. Rekorden på å forandre meg fra Åge til «Glam» er på fem minutter. Da hadde jeg ganske dårlig tid. Og puls på 190 etterpå.
- Det kan virke som at det er mange kvinner som har noe å lære her. Kan du røpe noen triks? - Det gjelder å kjenne trekkene i sitt eget ansikt. Jeg har nok en fordel i at jeg stort sett legger den samme sminken hver gang. Det blir jo en slags rutine i det. Men, hvis jeg har god tid, hender det jeg eksperimenterer litt.
- Hva betydde Grand Prix-deltakelsen i 2005 for Wig Wam og for din egen del? - Det var selvfølgelig det store gjennombruddet. Bandet ble dannet i 2001, men det var først etter seieren i den norske Grand Prix-finalen at folk virkelig fikk øynene opp for oss. Vi hadde ikke noe plateselskap i ryggen og Grand Prix var en unik mulighet til å kunne promotere bandet, helt gratis. Da vi ble invitert til audition i 2004, trodde jeg at det var en spøk. At juryen skulle ha noe å le av. Det endte imidlertid med at programleder Ivar Dyrhaug lå på kne og digget musikken. Vi kom på tredjeplass i den norske finalen, men hadde fått presentert oss. Året etter vant vi den norske finalen og kom på en respektabel 9. plass i Kiev.
- Hvilket forhold har du til Vestlandet og Bergen? - Jeg har gode minner fra utestedet Garveriet i Knarvik der vi spilte konsert i 2005. I sommer har jeg fått oppleve hva Seim har å by på. Det er ikke de beste shoppingmulighetene her og de har ikke 7-eleven. Men, den roen og den menneskelige varmen du finner her har gjort inntrykk på meg. Når det gjelder Bergen har jeg sagt det før, og sier det gjerne igjen: Det er den desidert vakreste byen vi har her i landet.
- Hva er det beste ved å være artist? - Det er friheten til å kunne legge opp sitt eget liv. I Wig Wam er vi så heldige at vi styrer alt selv. Når du klarer å få hobbyen din til å bli yrket ditt, da har du all grunn til å være lykkelig. Denne sommeren hadde jeg for eksempel lyst til å være bøddel på Seim. Det å kunne treffe mange spennende mennesker og å utfordre seg selv i ulike roller er også et privilegium.
- Og hva er det verste? - Det er aldri kjekt å være mye borte fra familien. Så lenge man er bundet til et plateselskap og en manager kan det fort bli mye. 2005 og 2006 var en eneste lang turné for vår del, men nå har vi heldigvis tatt skjeen i egne hender.
- Hva skjer utover høsten? - Neste helg skal jeg spille på en festival i Nottingham med Wig Wam. I midten av oktober skal vi delta på en festival i Tokyo i Japan sammen med blant annet Marilyn Manson og Black Sabbath. Vi kommer også til å holde noen konserter her i Norge, men skal ta det litt rolig. Vi jobber nemlig med en ny plate som kommer ut i februar. I tillegg har jeg et større prosjekt utenom Wig Wam. 17. oktober er det premiere på Queen-kabareten «The show must go on» i hjembyen Fredrikstad.
- Beskriv deg selv med tre ord? - Kreativ, snill og en mann som blir lett provosert. Jeg må legge til at jeg har blitt veldig flink til å telle til ti i det siste. Nå glemte jeg nesten en siste egenskap som også må tas med. Jeg er veldig distré.
Tekst: Erik Bentdal Støverud - Bergen Byavis 9. August 2007
