WIG WAM  «Non Stop Rock ‚N' Roll»  

Skitten og Svulstig  
4 / 6 Hurrarock med tyngde
Wig Wam har kommet langt siden de vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 2005. På sitt tredje album tar de det outrerte glam/heavy-uttrykket enda ett hakk videre, og viser seg fra sin beste side så langt.

Musikalsk sett er Wig Wam en gladsint liten veskebikkje som gnåler etter oppmerksomhet. Den svinser utrettelig mellom beina dine, og glefser etter alt som kan ligne på dens egen hale. Tidvis kan det bli så masete at man vurderer å gi opp hele hundeholdet, men det er også vanskelig å ikke bli sjarmert av iveren og humøret.

Wig Wam er nemlig bredbent puddelrock som våger å ta seg selv alvorlig, og dersom man tar det langt nok ut, bikker det som ellers ville vært pinligheter over i herlig sjangeronani. Og det er nettopp det Wig Wam gjør på «Non Stop Rock ‚N' Roll».

Wig Wam er blitt noen kilo tyngre siden sist. Gitarene hogger hardere enn før, og trommene har endelig fått den rette stadionfølelsen. Verseriffene har mer til felles med 80-talls sleazerock à la Mötley Crüe enn glamrocken bandet serverte tidligere, og veier godt opp for de popaktige refrengene.

Gitarsoloene hviner mer, og Åge «Glam» Sten Nilsen er fremdeles en særdeles uttrykksfull vokalist (på både godt og vondt), men denne gangen låter han hakket hvassere. Han har tydeligvis også lært mye av Queen-showene sine i 2008, for en del av fraseringen slekter sterkt på Freddie Mercury. Og det er jo slettes ikke dumt. Produksjonen er også et ørlite hakk råere enn tidligere, noe som gir det hele et ekstra trøkk.

«Non Stop Rock ‚N' Roll» har også sine svakheter. I et forsøk på å skape variasjon har bandet nemlig gjort plass til noen roligere låter. Problemet er bare at svulstighetene fra de elleville hurralåtene følger med på lasset, og man får virkelig tid til å la seg elte i patos og sukkersøt inderlighet. Tekstene bør også helst forbigås i stillhet. Her er det mye «rock this joint», «always chasing rainbows», «do you wanna taste it» og «deadly love machine».

Ikke videre subtilt, og på de rolige låtene får klisjeene en til å stille spørsmål ved Sten Nilsens oppriktighet: er det ektefølt smerte, eller høytlesning av «Eksempler til skrekk og advarsel i rock ‚n' roll»? Heldigvis holder bandet som regel fin fart, og med færre stavelser til rådighet blir det ganske så spiselig.

Wig Wams skip er som sagt lastet med klisjeer. Barnekor, allsangvennlige refreng som tværes ut i det endeløse og arrangementer som var slitne allerede på midten av 80-tallet, men når det fremføres med den uslåelige Wig Wam-energien, fungere det som bare juling. «Non Stop Rock ‚N' Roll» er, innenfor de naturlige begrensningene den tynnslitte sjangeren setter, en fornøyelig og dønn ærlig plate.

Petter Lønningen, Bergens Tidende 26.01.2010
www.bt.no