Wig Wam - Non Stop Rock'n'Roll

8 / 10
Wig Wam, glamrockerne alle enten elsker eller hater, er tilbake med sitt tredje studioalbum.

Stilmessig tar de enda et steg i retning reinspikka klassisk hardrock, og de siste humoristiske elementene, som det var mindre av på Wig Wamania enn på debuten, er nå helt borte. Tilbake står vi med ei flott hardrockskive full av melodiøse godbiter.

Do Ya Wanna Taste It legger lista som åpningsspor, med sitt catchy refreng og heftige groove. Dette er Wig Wam på sitt beste. Enda bedre skal det faktisk bli allerede på spor nr to, da Walls Come Down er en av bandets beste låter noen sinne. Vi snakker knallgode melodier, fete riff, og en låt som like godt kunne vært på et klassisk album fra 80-tallet.

Videre får vi melodiøse og fengende perler som Wild One og C’Mon Everybody, før de stuper ned i en søtsuppeballade som minner mer om Kurt Nilsen enn klassisk hardrock. Man In the Moon er kanskje bandets kjipeste låt ever, og jeg blir småflau av både teksten og melodien på refrenget. Med sånne låter er det godt å ha en skippeknapp!

Still I’m Burning åpner med en sampla rytme og effekter på vokalen som minner litt mer om førsteskiva, men også her får vi et fantastisk flott refreng. All You Wanted er nok en personlig favoritt med veldig gode melodier både på vers og refreng. Tittelsporet er neste låt, og her går det unna. Fra den fete riffinga i introen er det klart at dette er Wig Wam på sitt mest heavy. På versene får jeg litt Van Halen-vibber av gitaren, og på refrengene går det unna med et forrykende trøkk og driv.

Dessverre dabber det nok en gang av, og også nå er det en ballade som trekker ned. Wig Wam sliter virkelig med å skrive gode ballader. Det låter mer pop enn powerballad, for å si det sånn, og From Here er like kjip som Man In the Moon.

Rocket Through My Heart er nest siste låt på den norske utgaven, og en helt grei hardrocklåt som ikke når opp mot skivas øvrige rockere. Chasing Rainbows åpner med et heavy trommebreak, og er en heftig gitarbasert låt med massevis av trøkk. Låta topper seg med en heftig solo fra Trond Teeny Holter, men av en eller annen merkelig grunn har de valgt å ta inn et barnekor(!) på refrenget etter soloen. Barnekor i hardrock er sjelden en god idé, spesielt når ungene synger så surt som her. Uten ungene, hadde denne låta vært et høydepunkt på skiva.

Frontiers, som slipper skiva i resten av Europa, har valgt å gi den ut i både vanlig utgave (samme som i Norge), og i en limitert digipack. På den limiterte versjonen finner vi bonussporet Gotta Get It On, som er en av de bedre låtene på skiva. Hvorfor denne ikke er med på den norske utgaven skjønner jeg ikke, for dette er en kanonlåt! Holter slipper seg også mer løs på gitaren her enn på noen av de ordinære albumlåtene, og spiller her den heftigste soloen i sin karriere som gitarist i Wig Wam. Så digi'en fra Frontiers er med andre ord absolutt å anbefale!

Produksjonen på Non Stop Rock'n'Roll er stålende. Det litt elektroniske preget som var på debuten er helt borte (bortsett fra introen på Still I’m Burning), og det trøkker mye mer enn før. En mer organisk produksjon, rett og slett. Massivt trøkk i bass og trommer! Åge Glam Steen Nilsen synger meget bra, og fjerner man balladene, sittet vi igjen med ei gjennomført heftig hardrock-skive.

Verd å få med seg at Wig Wam spiller oppvarming for Kiss i Oslo 14. juni!

Skrevet av Affen, Heavy Metal
www.heavymetal.no