Wig Wamania – Oppland Arbeiderblad [no]
4 / 6 - Når man kan lage ting som den nye singlen Gonna Get You Someday, og ikke minst tidenes norske Grand Prix-låt – fjorårets In My Dreams – skjønner jeg ikke helt hvorfor et helt album med Wig Wam må bli såpass ordinært som det totalt sett blir.
Gonna Get You Someday er riktignok veldig mye Alice Cooper, men lykkes med å videreføre det fantastiske glamrock-preget fra den mer Sweet-orienterte In My Dreams på en nesten like overveldende måte. Melodien sitter som et skudd – arrangement og struktur er eksemplarisk utført, med godt trykk på ikke altfor mange enkeltelementer.
Også når jeg hører innledningen på Østfold-bandets nye album Wig Wamania, føler jeg at gutta greier å gripe fatt i helt essensielle deler av 70-tallsglam'ens stiluttrykk, og ta dette på alvor. Denne introen, ved navn nettopp Wig Wamania, er en slik dramatisk, effektfull opptakt som for eksempel innledet alle ordentlige glam-konserter.
Men hos Wig Wam tar denne presise håndteringen av en genuin stilart og et nostalgisk tidsuttrykk slutt akkurat der. Bortsett fra introen og Gonna Get You Someday er Wig Wamania en temmelig tradisjonell oppvisning i sjangermessig sammenblandet actionrock, med alskens heavy-klisjeer og andre rockeeffekter i usystematisk, hemningsløs bruk. Grunntonen ligger et sted mellom Bon Jovi og Guns'n'Roses – det vil si snarere i 80-tallshevayen enn i 70-tallsglam'en.
Da sniker følelsen av en veldig upretensiøs spillegalla for gamle rockere seg på. Glam, Teeny, Flash og Sporty bare gufser på med instrumenter og vokale utgytelser – slik de forsåvidt gjorde på sitt første album The Neighbour Of The Beast også. Det blir masete, overlesset og litt karikert. Det liker jeg ikke. Det minner om The Darkness. Men selvsagt har de det gøy, og selvsagt er et slikt show et stykke på vei både morsomt og helt greit å høre på også, men det blir altfor ordinært til at gruppa holder nivået fra de perfekt gjennomførte singlene.
Review by Øyvin Søraa, Oppland Arbeiderblad
www.oa.no
Gonna Get You Someday er riktignok veldig mye Alice Cooper, men lykkes med å videreføre det fantastiske glamrock-preget fra den mer Sweet-orienterte In My Dreams på en nesten like overveldende måte. Melodien sitter som et skudd – arrangement og struktur er eksemplarisk utført, med godt trykk på ikke altfor mange enkeltelementer.
Også når jeg hører innledningen på Østfold-bandets nye album Wig Wamania, føler jeg at gutta greier å gripe fatt i helt essensielle deler av 70-tallsglam'ens stiluttrykk, og ta dette på alvor. Denne introen, ved navn nettopp Wig Wamania, er en slik dramatisk, effektfull opptakt som for eksempel innledet alle ordentlige glam-konserter.
Men hos Wig Wam tar denne presise håndteringen av en genuin stilart og et nostalgisk tidsuttrykk slutt akkurat der. Bortsett fra introen og Gonna Get You Someday er Wig Wamania en temmelig tradisjonell oppvisning i sjangermessig sammenblandet actionrock, med alskens heavy-klisjeer og andre rockeeffekter i usystematisk, hemningsløs bruk. Grunntonen ligger et sted mellom Bon Jovi og Guns'n'Roses – det vil si snarere i 80-tallshevayen enn i 70-tallsglam'en.
Da sniker følelsen av en veldig upretensiøs spillegalla for gamle rockere seg på. Glam, Teeny, Flash og Sporty bare gufser på med instrumenter og vokale utgytelser – slik de forsåvidt gjorde på sitt første album The Neighbour Of The Beast også. Det blir masete, overlesset og litt karikert. Det liker jeg ikke. Det minner om The Darkness. Men selvsagt har de det gøy, og selvsagt er et slikt show et stykke på vei både morsomt og helt greit å høre på også, men det blir altfor ordinært til at gruppa holder nivået fra de perfekt gjennomførte singlene.
Review by Øyvin Søraa, Oppland Arbeiderblad
www.oa.no
